Jeg er virkelig på en nostalgi-roll for tida! Jeg så nettopp den japanske versjonen av den første pokemonfilmen - “Pokemon – the first movie” (yahreally). Den er virkelig mye bedre på japansk. Både storyen og moralen er mye bedre. Jeg skulle ønske USA ville slutte å kutte vilt i seriene de oversetter, siden hele starten på filmen såvidt gir mening etter at de har klippet den i stykker. Uansett er det bare helt vilt koselig å se igjen gamle filmer som det her. Pokemonfilmen har selvfølgelig også sine rørende øyeblikk, og jeg tviler på at det finnes noen som var barn da disse tingene kom ut som ikke felte en tåre eller to over disse scenene.

På den andre siden av spekteret har vi en film jeg så i går; “Red”. Det var en ren actionkomedie, som handlet om noen pensjonerte CIA-agenter som begynte å slåss igjen på grunn av noen greier som egentlig bare var en unnskyldning for masse gladvold. Alle heltene var spilt av kule gamle stjerner som Morgan Freeman, Bruce Willis og John Malchovick, som virkelig bar filmen. Den var rett og slett veldig underholdende.

Hamstre har en tendens til å bli litt overentusiastiske når de finner en matkilde, og Albert er intet unntak. Han gikk straks til angrep på maten, og gnagde for harde livet, så kornet fløy til alle kanter. Dessverre oppdaget han fort at dette bare var småplukk; den STORE klumpen med mat ville ikke løsne! Han tok utfordringen som en mann, og gikk til angrep som en wrestling-gud i møte med sin store nemesis. Fryktløs, og uten tanke på liv og lemmer kastet han seg rundt kornpinnen med det han hadde av armelignende poteklør,og gnagde vilt mens begge to ble hevet fram og tilbake i en vill dans på liv og død. Med jevne mellomrom måtte han ta pauser for å få tilbake pusten og tømme kinnene for korn, men så bar det løs igjen uten tanke på noe annet.

Noen timer senere var det stort sett bare pinnen igjen, med noen stakkarslige korn her og der, men selv dette var ikke nok for grusomme Albert. På et eller annet tidspunkt klarte han å løsne det intrikate kroksystemet og dra hele tingen ned til sovehuset sitt (som er en etasje ned i hamsterburet). Da jeg oppdaget dette gjorde jeg noe som sannsynligvis kan regnes som utilgivelig i hamsterøyne. I ren ondskap, nysgjerrighet – jeg vet ikke hva som drev meg – flyttet jeg pinnen tilbake til sin opprinnelige posisjon. Ikke lenge etter, da han skjønte at den nektet å innse sitt nederlag og bli der han hadde lagt den,  stod Albert nok en gang ansikt til ansikt med den forræderiske matpinnen. Kampen fortsetter… (Sannsynligvis til langt ut på natta om jeg ikke blir lei og fjerner den for nattefredens skyld.)

Jeg vet bare at om jeg hadde hatt smilehull hadde jeg vernet om dem som om de var utrydningstruet, ikke stukket voldelig i dem med ekle nåler.

Jeg har litt problemer med å velge mellom Black og White. Jeg tror nok det blir Black, for Reshiram er mye mer badass enn Zekrom, og ild ruler strøm, men White virker mye mer trivelig! Spesialbyen til Black virker dyster og apokalyptisk, mens i White er det en søt skog. Dessuten har jeg ikke lyst til å finne ut etter at jeg har kjøpt det at det andre spillet har mer episk legende. Da jeg kjøpte Soulsilver fant jeg jo ut først langt uti at Hoho egentlig hadde en mer relevant story. Med Lugia var det litt sånn; “lol, nå dropper vi denne storylinen og sender deg ut på sjøen med en bjellesak!”. Og selv om Lugia er badass-åsom er han ikke med i første episode av animeen! òvó

Nå holdt jeg nesten på å skrive “nok nerding”, men så kom jeg på å avslutte med å nevne en bok, i anledning mitt  totalt-ikke-har-glemt-bare-nedprioritert-som-alltid-bokprosjekt~

Nr. 17

To Kill A Mockingbird – av Harper Lee

Yay, kanskje den første ordentlige klassikeren på lista mi! Vanligvis har jeg veldig lav toleranse for “klassikere”, siden jeg er fjortis, men denne leste jeg før jeg visste at den kunne klassifiseres som det, og har elsket den siden. Grunnen til at jeg kom på den nå er fordi jeg leser den på nytt i sammenheng med en skoleoppgave, men som sagt leste jeg den første gang da jeg var kanskje tolv. Den handler om en jente som forteller om oppveksten sin i en sørstats-by på 60-tallet, og hvordan hun ser verden rundt seg. Etterhvert kommer det fram at faren hennes, Atticus Finch – en smexy (i mitt hode) advokat, har fått i oppgave å forsvare en neger som er anklaget for å ha voldtatt en hvit jente. Det er åpenbart fra starten av at mannen kommer til å bli hengt til slutt, men allikevel kjemper Atticus iherdig for å hjelpe ham. Atticus Finch er en helt fantastisk karakter, som alltid sier gjennomtenkte og kloke ting, og ikke viker en millimeter på moralen uansett situasjonen.

Det som er flottest med boka er allikevel den avslappede, nydelige skrivestilen, som drar deg inn og engasjerer, samtidig som den er deilig lett og bra. Dette er en sånn bok som jeg virkelig kan skjønne hvorfor fikk klassikerstatus.

Har ikke sett alle de nominerte til beste film, men det jeg HAR sett er veldig bra. The Social Network er spennende, og tankevekkende, Inception er rett og slett en opplevelse, Toy Story 3 har fått meg til å gråte samtlige ganger jeg har sett den, og King’s Speech er bare så bra at man glemmer at man ser på film. Virker som om mange tror at The Social Network kommer til å vinne, men The King’s Speech er jo så filmatisk vakker at den er en klassisk vinner. The Black Swan har jeg ikke så mye til overs for. Den er et typisk eksempel på sånne filmer som høster masse kritikkerstøtte fordi den er artsy og spesiell, men som blir litt meningsløs om man ikke er kunstnerisk og intellektuell. Jeg blir alltid irritert om sånne filmer vinner, fordi de kan ikke kalles best om de ikke er publikumsvennlige (uten å undervurdere publikum, åpenbart.)

127 hours må jeg se, spesielt nå som jeg fant ut at den er regisert av Danny Boyle. Slumdog Millionare er jo bare en av de skjønneste filmene noensinne. Winter’s Bone virker jo også nydelig, selv om den har fått alt for lite buzz. The Fighter er full av gode skuespillere, selv om det ikke helt virker som min type film. Og ikke minst ser True Grit tøff ut. The kids are alright skjønner jeg ikke hvorfor er med engang, den var ordentlig teit.

James Franco og Anne Hathaway hadde sinnsykt kul intro, deilig å slippe sleezy komikere.

Achievement in art direction er ikke en kategori jeg har hørt om før, ikke achievement in cinematographi heller, men alle de nominerte så gode ut. Jeg antar at om noen film skulle få en pris for kunstneriskhet så er det bra at det ble Alice in Wonderland, hele filmen er jo på fantastisk syre. Reaksjonen til vinneren var bare supersøt, han klarte så vidt å snakke, svettet som en gal og gråt omtrent. : D

Animated short film-kategorien fikk jeg lyst til å se alle i, så den må jeg slå opp senere.

Det er virkelig mange som klarer å prate alt for lenge. Det verste hittil har vært kostymedesigneren som hadde med seg en tosiders lapp, ikke smilte en eneste gang, og bare nileste fra lappen til musikken omtrent overdøvet henne…

Colin Firth var skjønn da han vant, og til tross for den vanlige oppramsingen av familie klarte han å være morsom. Natalie Portman var søt og gravid, men jeg syns det var litt teit å takke selv de som styrte kameraet. Som nrk-mannen sa da han fortalte om en how to-video Tom Hanks hadde sendt ut til de nominerte om å holde takketaler; om du ramser opp en haug med folk gjør du kanskje fem stykker i slekta glad, men du kjeder millionvis.

Det er ikke egentlig noen vits i å gå nærmere inn på handlingen, men det er en nydelig kjærlighetshistorie, jeg ble nærmest forelsket i kaptein Corelli selv (dette er Nicholas Cage vi snakker om, hvordan er det mulig?!), og i tillegg til alt dette forteller den om annen verdenskrig fra en litt annen vinkel enn den man vanligvis ser det hele fra. Jeg levde meg inn filmen i så stor grad at jeg nærmest satt og snakket til skjermen, og da den var over fikk jeg vondt i brystet og jeg ville egentlig bare gråte. Det nivået av engasjement er vel ikke for alle, så det høres nok litt patetisk ut å ta sånn av på grunn av en film, men jeg blir like lykkelig vær gang jeg får oppleve noe så bra.

Nr. 16

Åndenes hus – av Isabel Allende

For å prøve å i hvert fall delvis holde løftet mitt fra tidligere skal jeg også nevne en bok – denne gangen blir det noe jeg leste veldig nylig, men den var bra på en måte som jeg ikke har opplevd på lenge! Det kommer vel egentlig ikke som noen overraskelse at Isabel Allende er flink til å skrive bøker, det er tross alt en grunn til at hun er en verdenskjent forfatter. Men allikevel har jeg ikke fått lest noe av henne før nå, antagelig fordi jeg som regel er veldig skeptisk til de skikkelig kjente romanene. Det er jo åpenbart noe galt med logikken i det, men jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ofte føler at de aller mest kjente bøkene er så pompøst opptatt av budskapet og meldingen sin at de helt glemmer den rene gleden i det å formidle en flottt historie.

Men Åndenes hus var stikk i strid med fordommene mine. Den skildret forferdelige og rørende ting, uten å ta seg selv høytidelig i det hele tatt. Alt ble beskrevet med en uskyld som gjorde romanen til en glede å lese, samtidig som den ga meg innsikt i historien til et land jeg egentlig ikke visste noenting om.

På fredag var jeg på Green Day-konsert, som selvfølgelig levde veldig opp til forventningene. Jeg har temmelig skortende konserterfaring fra før av, men jeg tror jeg gjorde et godt valg når det kom til “my first time”. Bandet var fantastisk, og gjorde en utrolig jobb med å få publikum med seg. Under noen sanger sluttet faktisk Billie Joe å synge, fordi publikum sang med så høyt. Jeg hadde ringing i ørene hele helgen, fordi jeg var dum nok til å droppe ørepropper. Eneste skuffelsen var at han ikke sang “Gloria”, selvom den kommer fra albumet de liksom skulle promotere! Den sangen er så nydelig.

Mitt norske medpublikum svarte også til forventningene, noe jeg ikke mener som et kompliment. Jeg fikk iløpet av konserten dynket både hår og klær i øl, både sånt som kom flyvende gjennom luften, og sånt som de fulle folka bak sølte mens de gnukket seg opp mot oss. I tillegg fikk jeg en uventet suvenir i form av et par briller som kom flygende og traff meg i ansiktet. Men ærlig talt var det verdt det til tross for all intimgrensesprengningen.

Jeg må vel nevne en bok også da. O: La meg se…

nr. 15

Kysse, sa Heidi – av Tone Kjærnli
En helt vanlig ungjenteroman. Handler om en jente med en slem bestevenninne, og hvordan hun bryter seg fri fra manipuleringen hennes. Det eneste som egentlig gjør denne noe spesiell er at jeg kjenner hun som skrev den, også heter den slemme, pene jenta det samme som meg! (Sånne tilfeldigheter var tøffe i sjetteklasse altså!)