Albert: first blood

Hamsteren vår har fått en tyggepinne. Det er en kort trepinne, dekket med korn og andre godsaker som eple og honning, som man fester i taket med en liten krok. Til å begynne med var Albert/Albertine (kjønn ikke 100 % bekreftet) relativt uinteressert, men da vi viftet den foran åpningen til sovehuset hans ble nok fristelsen overveldende.

Hamstre har en tendens til å bli litt overentusiastiske når de finner en matkilde, og Albert er intet unntak. Han gikk straks til angrep på maten, og gnagde for harde livet, så kornet fløy til alle kanter. Dessverre oppdaget han fort at dette bare var småplukk; den STORE klumpen med mat ville ikke løsne! Han tok utfordringen som en mann, og gikk til angrep som en wrestling-gud i møte med sin store nemesis. Fryktløs, og uten tanke på liv og lemmer kastet han seg rundt kornpinnen med det han hadde av armelignende poteklør,og gnagde vilt mens begge to ble hevet fram og tilbake i en vill dans på liv og død. Med jevne mellomrom måtte han ta pauser for å få tilbake pusten og tømme kinnene for korn, men så bar det løs igjen uten tanke på noe annet.

Noen timer senere var det stort sett bare pinnen igjen, med noen stakkarslige korn her og der, men selv dette var ikke nok for grusomme Albert. På et eller annet tidspunkt klarte han å løsne det intrikate kroksystemet og dra hele tingen ned til sovehuset sitt (som er en etasje ned i hamsterburet). Da jeg oppdaget dette gjorde jeg noe som sannsynligvis kan regnes som utilgivelig i hamsterøyne. I ren ondskap, nysgjerrighet – jeg vet ikke hva som drev meg – flyttet jeg pinnen tilbake til sin opprinnelige posisjon. Ikke lenge etter, da han skjønte at den nektet å innse sitt nederlag og bli der han hadde lagt den, stod Albert nok en gang ansikt til ansikt med den forræderiske matpinnen. Kampen fortsetter… (Sannsynligvis til langt ut på natta om jeg ikke blir lei og fjerner den for nattefredens skyld.)