Pokemon black and white

Det nye pokemon-spillet kommer ut i morgen og jeg gleder meg masse! Selv om jeg sparer mesteparten av pengene mine tror jeg at jeg skal ta meg råd til det, siden pokemon er yndlingsspillet mitt. Black and White virker skikkelig spennende, siden det er så masse nytt. Jeg er spent på hvor mye de har endret på battle-animasjonene, og tremannskamp høres kult ut. Det jeg gruer meg mest til er de ræva generasjon 2000-something-pokemonene. Ærlig talt, Ghost-familien består av et stearinlys, ei gatelampe og en lysekrone! Snart blir vel starter-pokemonene en stein, en saks og en papirbit. Stakkars vann-starteren ser ut VM-maskotten med en skjell på magen jo.

Jeg har litt problemer med å velge mellom Black og White. Jeg tror nok det blir Black, for Reshiram er mye mer badass enn Zekrom, og ild ruler strøm, men White virker mye mer trivelig! Spesialbyen til Black virker dyster og apokalyptisk, mens i White er det en søt skog. Dessuten har jeg ikke lyst til å finne ut etter at jeg har kjøpt det at det andre spillet har mer episk legende. Da jeg kjøpte Soulsilver fant jeg jo ut først langt uti at Hoho egentlig hadde en mer relevant story. Med Lugia var det litt sånn; “lol, nå dropper vi denne storylinen og sender deg ut på sjøen med en bjellesak!”. Og selv om Lugia er badass-åsom er han ikke med i første episode av animeen! òvó

Nå holdt jeg nesten på å skrive “nok nerding”, men så kom jeg på å avslutte med å nevne en bok, i anledning mitt totalt-ikke-har-glemt-bare-nedprioritert-som-alltid-bokprosjekt~

Nr. 17

To Kill A Mockingbird – av Harper Lee

Yay, kanskje den første ordentlige klassikeren på lista mi! Vanligvis har jeg veldig lav toleranse for “klassikere”, siden jeg er fjortis, men denne leste jeg før jeg visste at den kunne klassifiseres som det, og har elsket den siden. Grunnen til at jeg kom på den nå er fordi jeg leser den på nytt i sammenheng med en skoleoppgave, men som sagt leste jeg den første gang da jeg var kanskje tolv. Den handler om en jente som forteller om oppveksten sin i en sørstats-by på 60-tallet, og hvordan hun ser verden rundt seg. Etterhvert kommer det fram at faren hennes, Atticus Finch – en smexy (i mitt hode) advokat, har fått i oppgave å forsvare en neger som er anklaget for å ha voldtatt en hvit jente. Det er åpenbart fra starten av at mannen kommer til å bli hengt til slutt, men allikevel kjemper Atticus iherdig for å hjelpe ham. Atticus Finch er en helt fantastisk karakter, som alltid sier gjennomtenkte og kloke ting, og ikke viker en millimeter på moralen uansett situasjonen.

Det som er flottest med boka er allikevel den avslappede, nydelige skrivestilen, som drar deg inn og engasjerer, samtidig som den er deilig lett og bra. Dette er en sånn bok som jeg virkelig kan skjønne hvorfor fikk klassikerstatus.